Glede

Rapport fra et besøk i Timisoara 2022

Hvilken glede å komme til Timisoara i siste del av mai! Jeg hadde ønsket å reise og være med å feire to årsdagen til Ecatarina, som ble født etter at Covid stengte landegrensene, men jeg rettet meg etter rådene jeg fikk, om å vente til siste del av mai. Da sto Timisoara i blomst, jeg har aldri sett byen vakrere! Har da heller ikke vært der på denne tiden tidligere på grunn av varmen, som jeg synes er vanskelig å takle. Jeg følte meg rik over å møte ¨barn av mine barn¨. Sunne, friske, glade og trygge små jenter, som hadde foreldre som elsket dem. Men ikke minst, mor og far samhandlet og tok del i omsorgen av sine døtre. «Hun er vårt gull¨, sa en av fedrene!Og ekteparet som inderlig ønsket seg en datter, med en sønn som ønsket seg en søster, hadde nettopp fått ja til å adoptere en fem årig jente. Hun kom kvelden før jeg ankom, og falt straks på plass som datter i familien. Hun og broren, Erik, gikk ofte hånd i hånd, men kunne også krangle, for så å bli venner igjen! En flott opplevelse var det å bli invitert med da siste student fra barnehjemmet Gavojdia, som har fått skolegang finansiert av «Helse og Utdannelses fondet», skulle ut å kjøpe kjole til avslutningsfesten for studentene. Lenu tok seg fri fra egne eksamensforberedelser, for at Claudia skulle få en fin kjole, slik at hun ikke skulle skille seg ut på grunn av manglende finklær. Da vi spiste middag sammen før hun reiste tilbake til Gavojdia, fortalte hun om livet i barnehjemmet. Hun beskrev, det vi har hørt i flere år, hvordan uttalelser fra «oppdragerne» om at «du duger ikke», «det er ikke håp for deg", skaper håpløshet og manglende tro på at noe nytter. Men, hun hadde bestemt at hun ville kjempe og prøve å komme seg videre. Med praksis på sykehus som hjelpepleier, så ledelsen at hun fungerte godt og tilbød henne jobb, etter endt skolegang. Agathos støtte via Lenu og Mihai, har vært veldig verdifull. Og Lenu benytter historiene de unge forteller henne, i sin bachelor oppgave i sosialt arbeid, om «Å kommunisere med barn som er vokst opp på barnehjem».
En annen glede var det å se og høre en av «traverne» i arbeidet, som har vært en stor utfordring, nå være en støttespiller. Etter år på venteliste for å få en kommunal leilighet, bor hun nå i eget hjem. Med årelang støtte av Livia, som har strukket seg lenger enn langt for å stabilisere henne, ville jenta gi noe tilbake og spurte Lenu om hva hun kunne hjelpe til med. Hun henter nå barn av en av de vanskeligstilte familiene som Agathos støtter, og tar hånd om barna fram til faren kommer fra jobb. Moren forsvant og etterlot seg far med fire barn. Han ønsker ikke at barna hans skal ende opp på barnehjem, slik han og broren gjorde. Nok en gang undrer jeg meg over hvordan Lenu og Mihai makter alt de gjør! Å nå ut til store og små, å bruke ressursene de har slik at de inspirerer ungdom og voksne til å ta ansvar, og ikke bli avhengige av dem, å holde fram at «Jesus bryr seg om deg» og «Gud er din far»! Midt i dette, takles livets kriser og sykdom i nær og fjernere krets. Jeg føler meg stadig privilegert som får ta del i Guds vingård i avdelingen Agathos og stå sammen med Lenu og Mihai!!!!
Karen-Elisabeth